Hvor lange bør undertekstlinjene være, og hvor fort kan de gå?

Spørsmålet som kommer først

Når nye kursdeltakere starter på modulen Tekstingens håndverk, handler det første spørsmålet nesten alltid om det samme: hvor mange tegn kan jeg ha på en linje, og hvor lenge må teksten stå på skjermen? Det er et godt spørsmål, fordi det rører ved kjernen i faget. En undertekst skal leses uten at seeren må tenke på at den leses.

Svaret er dessverre ikke ett tall som passer overalt. Det avhenger av hvem som ser, hva slags bilder som vises, og hvor tett talen er. Likevel finnes det rammer som fungerer godt i praksis, og dem går jeg gjennom her. Målet er at du skal få en arbeidsmetode, ikke bare en tabell du slår opp i og glemmer.

Jeg svarer ut fra det vi øver på i kurset, der deltakerne arbeider med korte klipp og får tilbakemelding på hver eneste endring de gjør.

Linjelengde: kort nok til å overskues

En vanlig tommelfingerregel er å holde hver linje på rundt førti tegn, og høyst to linjer samtidig. Det gir en tekstblokk øyet tar inn med ett blikk. Blir linjene lengre, må seeren flytte blikket mer, og da rekker hun mindre av bildet.

Det viktigste er likevel hvor du bryter linjen. Bryt ved naturlige språklige pauser, helst etter komma eller før et bindeord, og la ikke et fornavn og etternavn havne på hver sin linje. Unngå også å skille preposisjon fra det ordet den hører til. Ordentlig brudd gjør teksten lettere å lese enn en kortere linje med dårlig brudd.

I kurset lar jeg deltakerne lese en og samme setning med tre ulike linjebrudd. De fleste merker raskt forskjellen, og da sitter prinsippet bedre enn om jeg hadde bare forklart det.

• Sikt mot omtrent førti tegn per linje
• Høyst to linjer om gangen
• Bryt ved pauser, ikke midt i en setning
• Hold sammen navn og faste uttrykk

Lesehastighet: hva seeren rekker

Lesehastighet måles ofte i tegn per sekund. For voksne seere ligger en behagelig fart gjerne mellom femten og sytten tegn i sekundet, og lavere hvis innholdet er faglig tungt eller seerne er yngre. Ligger du jevnt over denne grensen, begynner folk å miste deler av teksten.

Det betyr at du ofte må korte ned det som blir sagt. Ordrett gjengivelse av hver ytring er sjelden mulig, og det er heller ikke målet. Du kutter fyllord, gjentakelser og halve setninger, men beholder meningen og talerens tone. Dette er et skjønn som krever øvelse, og det er her mange nybegynnere sliter mest.

En enkel kontroll er å lese teksten høyt i samme tempo som den står på skjermen. Hvis du må haste, må seeren det også.

Tidskoding: når teksten kommer og går

Selv en perfekt formulert undertekst irriterer hvis den kommer for tidlig eller blir stående for lenge. Teksten bør dukke opp omtrent når taleren begynner å snakke, og forsvinne kort etter at hun er ferdig. Står den lenger enn nødvendig, kan den bli stående over neste replikk og skape forvirring.

Vær også oppmerksom på klipp i bildet. Hvis en undertekst går over en klippgrense, oppleves det ofte som et lite rykk. Der det er mulig, avslutter du teksten før klippet og starter en ny etter det. Det krever litt ekstra arbeid i tidslinjen, men gir et mer rolig resultat.

Minimumstiden en tekst står på skjermen bør heller ikke være så kort at den knapt kan leses. Korte utrop kan få litt ekstra tid, så lenge det ikke overlapper neste tekst.

• Start teksten i takt med talen
• La den stå kort etter at taleren er ferdig
• Respekter klipp i bildet der det går
• Gi korte utrop litt ekstra tid

Når reglene må vike

Reglene er til for seeren, ikke omvendt. I en rask diskusjon med flere som snakker i munnen på hverandre kan du ikke holde alle tallene samtidig. Da må du prioritere: hva er viktigst at seeren får med seg, og hva kan utelates uten at meningen går tapt?

På samme måte kan en rolig, langsom foredragsholder tåle noe lengre linjer og lavere tempo i tekstingen. Se på materialet før du velger innstillinger, og tilpass deg det. Vi lærer deltakerne å gjøre en kort gjennomlytting først, nettopp for å bestemme hvilke rammer som passer.

Det samme gjelder skjermopptak og undervisningsvideoer, der det som vises på skjermen kan kreve at undertekstene plasseres annerledes eller holdes kortere enn vanlig.

Slik øver du selv

Velg et kort klipp på to–tre minutter med klar tale. Lag først en grovversjon uten å tenke på tall, og gå deretter gjennom den linje for linje. Tell tegn, kontroller bruddene og se på hvor lenge hver tekst står. Du vil snart se mønstre i hva du pleier å gjøre feil.

Se så klippet med lyden av og lesetempoet som eneste guide. Kjenner du at du hopper over ord, er teksten for tett. Gjenta øvelsen på nytt materiale. Jevn øvelse gjør at du etter hvert føler rytmen uten å telle, og det er der håndverket sitter.

Be gjerne noen andre se resultatet uten å ha hørt lyden først. De oppdager raskt det du selv har blitt blind for.

• Lag grovversjon først, finpuss etterpå
• Se klippet med lyden av
• Be en annen lese uten å kjenne innholdet

Det finnes ikke ett fasitsvar på linjelengde og lesehastighet, men det finnes gode utgangspunkt: rundt førti tegn per linje, to linjer høyst, et behagelig lesetempo og tidskoding som følger talen. Bruk rammene som støtte, og la seerens opplevelse avgjøre i grensetilfellene. Med jevn øvelse og ærlig tilbakemelding blir dette en naturlig del av måten du arbeider på.